Nyromantikken og modernismen

Jeg skal nå fortelle om de viktigste trekkene ved nyromantikken og modernismen. I tillegg skal jeg forklare forskjellene mellom ”det moderne prosjektet” og modernismen.

Litteraturhistorien som ble skrevet på slutten av 1800-tallet kalles nyromantikken. Ettersom det hadde vært en realistisk og naturrealistisk periode, tok flere diktere et oppgjør med disse periodene.  De ville heller skrive ”nyromantisk”. Denne sjangeren gikk ut på å finne tilbake til det romantiske.  Det handlet om å skrive om det irrasjonelle i mennesket og finne frem til det ubeviste i sjelelivet. Poesien hadde det vært lite av i realismen og naturalismen, dette ble det forandret på i nyromantikken. Det som er rart med nyromantikken var at selv om det ble en ny litteraturperiode så ble likevel mange av romanene og skuespillene karakterisert som realistiske eller naturalistiske.

Noen kjennetegn ved den nyromantiske perioden er:

-          Man fikk interesse for mennesket

-          Det ble skrevet om ung kjærlighet og forelskelse

-          Det ble igjen interessant med det religiøse og mystiske

-          Det ble viktig å skrive mer beskrivende, bruken av adjektiv

-          Større tro på at mennesket kan ta vare på seg selv

-          Naturen og gatebildet ble ikke lenger sett på som nøktern virkelighet, men ble opplevd som sinnstemning

Modernismen kom frem på 1850- tallet. Kjennetegn ved modernismen er at den bryter med gamle normer. Innenfor dramaet bryter den radikalt med realismen, mens den innefor lyrikken ikke trenger å følge verken rim, rytme, strofer eller andre lyriske virkemidler.

Kort sagt kan man si at forskjellen mellom det ”moderne prosjekt” og modernismen er at i ”det moderne prosjektet” så beskrev man hvordan verden burde være, mens man i modernismen beskrev verden etter hvordan den faktisk var.

 

Kilde: 

http://www.christopher.no/litteratur/nyromantikken.htm

Jomisko, Anne Lise 2008: Spenn, Cappelen, utgave nr 1, Oslo, s. 62

Dahl, Brit Helene 2005: Grip teksten, utgave nr 1, Skien, s. 96

Stavangerdialekten

Stavanger er Norges fjerde største by, og vi finner den på sørvest landet. Stavanger dialekten har flere særegne kjennetegn som jeg nå skal se nærmere på.

I stavanger bruker de høytone. Det vil si at de går "opp" i starten av ordet, og ned i slutten. I den østnorske og den trønderske delen av Norge bruker man tjukk "L", dette gjør man ikke i Stavanger, som ligger i den vestnorske delen av Norge. Alle har skarre-R, noe som bare finnes sørvest i Norge. I dialekten finnes det også bløte konsonanter. Det vil si at p, t, k går over til b, d, g. Kake blir til kage, tape blir til tabe og mat blir til mad.

I nesten hele Nord-Norge og Midt-Norge blir det brukt palatalisering. Det vil si at "LL" og "NN" får "J" i endelsen. Mann blir uttalt mannj. Dette finner vi ikke spor av i Stavanger. Vi finner heller ikke apokope eller kløyvd infinitiv, som vil si at ordet mister endelsen i infinitiv, finne blir til finn. Kløyvd infinitiv vil si at det finnes både e-endelse og a-endelse. Det vi finner i Stavangerdialekten er a-infinitiv. Det vil si at de har a-endelse i alle infinitivene. Fiske blir til fiska og smake blir til smaka. Når det gjelder personlig pronomen så blir det brukt me og mi om flertall og e, eg, æ og æg i entall på vestlandet. I Stavanger derimot så er det bare eg og me som blir brukt. På hele sørlandet og vestlandet blir det brukt nektelsesadverbet ikkje. Dette finnes altså i Stavanger.

Kilder:

Jomisko, Anne Lise 2008: Spenn, Cappelen, utgave nr 1, Oslo, s. 266-270

Wikipedia: Stavanger

- personlig pronomen Stavanger