Nyromantikken og modernismen

Jeg skal nå fortelle om de viktigste trekkene ved nyromantikken og modernismen. I tillegg skal jeg forklare forskjellene mellom ”det moderne prosjektet” og modernismen.

Litteraturhistorien som ble skrevet på slutten av 1800-tallet kalles nyromantikken. Ettersom det hadde vært en realistisk og naturrealistisk periode, tok flere diktere et oppgjør med disse periodene.  De ville heller skrive ”nyromantisk”. Denne sjangeren gikk ut på å finne tilbake til det romantiske.  Det handlet om å skrive om det irrasjonelle i mennesket og finne frem til det ubeviste i sjelelivet. Poesien hadde det vært lite av i realismen og naturalismen, dette ble det forandret på i nyromantikken. Det som er rart med nyromantikken var at selv om det ble en ny litteraturperiode så ble likevel mange av romanene og skuespillene karakterisert som realistiske eller naturalistiske.

Noen kjennetegn ved den nyromantiske perioden er:

-          Man fikk interesse for mennesket

-          Det ble skrevet om ung kjærlighet og forelskelse

-          Det ble igjen interessant med det religiøse og mystiske

-          Det ble viktig å skrive mer beskrivende, bruken av adjektiv

-          Større tro på at mennesket kan ta vare på seg selv

-          Naturen og gatebildet ble ikke lenger sett på som nøktern virkelighet, men ble opplevd som sinnstemning

Modernismen kom frem på 1850- tallet. Kjennetegn ved modernismen er at den bryter med gamle normer. Innenfor dramaet bryter den radikalt med realismen, mens den innefor lyrikken ikke trenger å følge verken rim, rytme, strofer eller andre lyriske virkemidler.

Kort sagt kan man si at forskjellen mellom det ”moderne prosjekt” og modernismen er at i ”det moderne prosjektet” så beskrev man hvordan verden burde være, mens man i modernismen beskrev verden etter hvordan den faktisk var.

 

Kilde: 

http://www.christopher.no/litteratur/nyromantikken.htm

Jomisko, Anne Lise 2008: Spenn, Cappelen, utgave nr 1, Oslo, s. 62

Dahl, Brit Helene 2005: Grip teksten, utgave nr 1, Skien, s. 96

Stavangerdialekten

Stavanger er Norges fjerde største by, og vi finner den på sørvest landet. Stavanger dialekten har flere særegne kjennetegn som jeg nå skal se nærmere på.

I stavanger bruker de høytone. Det vil si at de går "opp" i starten av ordet, og ned i slutten. I den østnorske og den trønderske delen av Norge bruker man tjukk "L", dette gjør man ikke i Stavanger, som ligger i den vestnorske delen av Norge. Alle har skarre-R, noe som bare finnes sørvest i Norge. I dialekten finnes det også bløte konsonanter. Det vil si at p, t, k går over til b, d, g. Kake blir til kage, tape blir til tabe og mat blir til mad.

I nesten hele Nord-Norge og Midt-Norge blir det brukt palatalisering. Det vil si at "LL" og "NN" får "J" i endelsen. Mann blir uttalt mannj. Dette finner vi ikke spor av i Stavanger. Vi finner heller ikke apokope eller kløyvd infinitiv, som vil si at ordet mister endelsen i infinitiv, finne blir til finn. Kløyvd infinitiv vil si at det finnes både e-endelse og a-endelse. Det vi finner i Stavangerdialekten er a-infinitiv. Det vil si at de har a-endelse i alle infinitivene. Fiske blir til fiska og smake blir til smaka. Når det gjelder personlig pronomen så blir det brukt me og mi om flertall og e, eg, æ og æg i entall på vestlandet. I Stavanger derimot så er det bare eg og me som blir brukt. På hele sørlandet og vestlandet blir det brukt nektelsesadverbet ikkje. Dette finnes altså i Stavanger.

Kilder:

Jomisko, Anne Lise 2008: Spenn, Cappelen, utgave nr 1, Oslo, s. 266-270

Wikipedia: Stavanger

- personlig pronomen Stavanger

Dialektlæring

I dag hadde me om dialekter på skulen. Me fekk to oppgåver den eine var å omsetje ein tekst. Den andre var å finne ulike trekk ved dialekta.

Frå Valledialekt til nynorsk

Forteljing av Knut K. Homme.

Maten er ikkje så viktig så lenge man er mett og har nok av den, men for dei som er svolten og ikkje har ein matbit, så er maten det viktigaste i verda. No går me inn i butikken og vel oss mat frå de stappfulle hyllene. Dei fleste tenkjer vel mindre på kven som skaffar maten, kor mye det krev av arbeid og innsats.

Men me skal ikkje så langt til bake i tid, før alle fekk tak i mat sjølv, i kvart fall i bygda. Då var hausten avgjerande for den lange vinteren. Kvardagskosten var brød og graut, graut og brød. Men til jul hadde vi noko som var sjeldan, noko spesielt. Då var mange etter julefisk, dersom dei ikkje hadde vore å fange fisken mens den var oppi elva og gyta.

Julefisken skulle helst vere stor og raud, og då låg han på høgfjellet. Før jul hadde folk god tid, og då kunne dei vere borte nokre dagar. Nettene var kalde og dagane korte, så ein måtte kle seg godt og ta på seg ull, og skinnfellar eller sengeteppe om nettene. Med skinnet frå elden på veggane, ble det fortald mange sagar, heile kvelden lang.

For å finne ut kor ein dialekt kjem frå, må ein sjå på ulike kjenneteikn. Det fyrste ein kan sjå på, er infinitiven. I valledialekten er det kløyvd infinitiv, det vil seie at dei brukar både –a endingar og –e endingar. I teksta til Knut K. Homme kan me sjå at han har brukt både ” å vére” og ” å kunna”. Det er ikkje noko teikn til palatalisering i teksta. Framfor å bruke manj, ser man at han opptil fleire gonger bruker ”an” om han. Det er heller ikkje teikn til at han har brukt tjuk”l”. Vallemålet er den dialekten som er mest kjent for å gå frå ”ll” til ”dd”. Eit eksempel på dette er ”idde” i staten for ”ille”. Når det gjeld personlige pronomen så blir det ”mi”, når han snakkar i fleirtal. Det er ikkje teikn til dei såkalla ”bløde konsonantane”. Det blir sagt ”inkje” framanfor ”ikkje”. Me kan seie at ”inkje” er ein form for ”ikkje”, og ”ikkje-forma” finn me på vestlandet. Ut i frå å sjå på dei ulike målmerka, kan ein sjå at dialekten finnast i det vestlandske området, meir presist kan ein sjå at den finnast i dei vestlege dalføra, noe som er eit av dei tolv dialektområda.

Særemne

I dag har jeg jobbet med å finne sitater og jeg har skrevet litt, men det er vanskelig. Jeg skal sammenlikne hovedpersonene i bøkene og prøve å finne ut hvorfor de oppfører seg som de gjør (problemstillingen blir altså; finne ut hvilke like og ulike trekk hovedpersonene har og prøve å finne ut hvorfor de oppfører seg som de gjør?), men man kan ikke skrive noe handlingsreferat så det er vanskelig for en leser å komme inn i det. Jeg har jobbet mest med bok nr. 2, den som er ute i regnværet, som handler om lille Malene.